Om partitester, skruller og det evige sosialdemokrati

2009 er valgår, og selv om det enda er agurktid – har både Nettavisen og VG greid å skape stor blest rundt sine såkalte partitester. Etter å ha ment meg igjennom begge, er rådet fra nyhetsgigantene soleklart: jeg bør stemme FrP. Resultatet er for så vidt ikke uventet. Opp gjennom årene har jeg beveget meg ett hakk mot høyre på den politiske skalaen omtrent hvert åttende år. Problemet er bare at Fremskrittspartiet ikke nødvendigvis er langt nok til høyre. Slik blir det gjerne, i den siste Sovjetstat som søta bror så anerkjennede har omtalt oss: i Norge er jo som kjent alle sosialdemokrater. Vel, IKKE jeg!

Spesielt galt blir det, når svaralternativene i slike tester er så begrenset. La meg ta ett eksempel. I VGs test omhandler et av spørsmålene alternative permisjonsordninger for nybakte foreldre. Her blir man oppfordret til å enten mene at foreldrene må få fordele permisjonstiden fritt mellom seg, at et visst antall uker skal forbeholdes far eller at velferdsgodet skal deles rimelig likt mellom begge parter. Min mening, er altså ikke et alternativ. Hva mener så en pen pike om dette temaet?

Grunnen til at en kan forsvare fødselspermisjon overhodet, bunner for meg ut i en argumentasjon om at ordningen skal være til beste for det nyfødte avkommet. Spebarn er fra naturens side, fysisk og psykisk, sterkt knyttet til sin mor. For å forebygge traumer av ulik art i resten av barndommen, ungdomstiden og i voksen alder – er det dermed forsvarlig at en velferdsstat legger til rette for at separasjon av mor/barn unngås i de første viktige spebarnsmånedene. Tar man mange legers anbefaling om at det er bra at barnet ammes med i betraktning, har du straks ytterligere en ekstra begrunnelse for samme sak.

Når vi da har slått fast at et spebarn er avhengig av sin mor, hvorfor skal da i alle dager far være hjemmet med biffen mens mor er ute på jobb? Hvilken faglig, psykologisk eller fysiologisk begrunnelse ligger bak et slikt valg? Ingen. Hele opprinnelsen bak et såpass tåpelig begrep som ”pappapermisjon”, er venstresidens ønske om utvannelse av kjønnene. Siden nordmenn er nordmenn, tilpassningsdyktige og strebende, har de med årene lykkes rimelig ”bra”. Den metroseksuelle mannen er mer vanlig enn machomannen, og de hankjønnede skrullene står på barikadene for å bevare og utvide sin rett til å tørke gulp og rocke til spebarnsgråt på heltid. Men- er det til barnets beste? Nei.

For oss som er en smule bevandret i dyrenes rike, blir dette poenget detso klarere. Ta menneskets beste venn, hunden, som et godt eksempel. Nye hundeeiere får ikke ta en valp fra moren sin, før det har gått omtrent tre måneder. Valpen trenger melk, opplæring og omsorg fra moren for å bli klar for møtet med verden. Ingen roper om at valpen trenger faren: han kan liksågodt være en skikkelig maskulin avlshingst fra en helt annen kant av landet…

”Pappapermisjon” er ene og alene et ”gode” (kommer selvsagt helt an på hvilken ”mann” som blir påtvunget permisjonen”) for de voksne. Betalt ferie for moderne gutter som streber etter å være såpass likestilte og myke- at de ønsker å erstatte mor i den første båndknyttingsfasen av barnet liv. Når pene piker en gang danner et eget politisk parti, vil derfor alternativet ”fødselspermisjon forbeholdes kun mor” endelig bli å finne i de nettbaserte partitestene.